Chapter Text
Jeg ville ikke ha fortalt denne historien om det ikke var for at herren nå er død og begravet- velsigne være minnet hans, uansett hvor trass en sjel han var. Han hviler på det selsamme sted hvor han idag er en legende halvveis trodd på, men fortsatt like fryktet. Det var ikke på Opera Populaire at jeg først møtte Erik, men det var der jeg til sist (vil jeg påstå) lot forstå en bit av malstrømmen som var hjertet hans. Jeg så ham endre seg, eller heller åpenbare seg, kan hende i det som skulle bli de siste årene av hans liv. Det er i sannhet en så utrolig fortelling, at det ikke kan forsvares å tie om det for all tid og dermed ta kjensgjerningene hans med meg i graven. Det er altså min hensikt å utgi en fullstendig avhandling av bedriftene som foregikk under operaen i de årene, så vel som jeg kan.
En del utsagn har også begynt å sverme rundt i operaen de siste månedene og delvis på grunnlag av disse ryktene ønsket jeg å legge frem en klarhet om hendelsenes forløp til offentligheten. Det finnes, dessverre, skriblerier av herren som kompliserer saken ytterligere. Jeg kan ikke tro alt han skrev for mitt liv, for dets innhold skremmer meg til uvante høyder- og det sier litt, for jeg har tross alt sett Eriks mest demoniske sider. Likevel vil jeg publisere det og den fremlagte teksten vil være en blanding av min viten om mannens liv, hans egne journaler, sammen med det jeg har sett og hørt i mine dager på operaen og i Paris.
Om noen der ute vet hva som siden skjedde med piken og le chef de scène- Joseph Buquet, oppmuntres de til å straks kontakte det franske politivesenet.
Så vidt jeg vet startet det hele den 9. april, 1868.
Den foregående måneden hadde vist få gode produksjoner og dette hadde etterlatt Erik i et dårlig humør. Han forlot meg etter den siste forestillingen av Roméo et Juliette. Det siste jeg så av ham den kvelden var den sorte siluetten hans som forsvant inn i galleriveggen straks den avsluttende tonen var sunget av sopranoen. På tidspunktet kunne jeg aldri ha gjettet at det ville være et vendepunkt for oss begge. Fra denne part av må jeg, ettersom jeg ikke var der selv, bruke herrens egne ord- hentet fra den nevnte journalen hans. Den har jeg, sammen med resten av sakene hans, tatt til sikker forvaring.
Erik forsvant, som sagt, inn i galleriveggen like etter Juliette hadde segnet om. Herfra hastet han ned en hemmelig passasje, ubelyst og dunkel, som ledet ham to nivåer ned. Derfra strente han raskt ut av en skjult dør i ett av operahusets minst brukte korridorer. Han fór lik en skygge mellom skjulestedene sine og ikke mer enn noen sekunder var han synlig på noen steder. Enhver som hadde fått øye på ham ville ha tatt ham for å være enten et synsbedrag eller et spøkelse. Erik selv tok ikke notis av husets stab denne kvelden; sinnet hans boblet enda over den middelmådige opptredenen og kaoset produksjonen hadde skapt bak scenen. Hvordan kunne en komponist som Gounod flatlegge karrieren på den måten? Ikke for å snakke om Erik og hans karriere. Disse tankene surret omkring i hodet hans på den lange turen nedover til operaens kjeller. Skrittene hans var lydløse enda da han steg ned den eldamle steintrappen på det øverste planet av undergrunnen, der store haller stod glemt og forlatte. Han lot hånden gli ned gelenderet der det ikke var råtnet og hurtig som en rev var han nede. Ergelsen hadde heist skuldrene hans opp, men øyensynligvis var han fortsatt mentalt tilstede, for en lyd stanset ham umiddelbart. Fra en av hallene kom den fjerne kimingen av bjeller.
Det er min formening at Erik, vant til sin mørke tilværelse og ensomheten som fulgte, umulig kunne ha vært forberedt på det han møtte i vesthallen. Han skrev i beretningen sin at han ved det første var redd han hadde drept henne. Så grusom han måtte være, slo det ham øyeblikkelig. Et hull på størrelse med en knyttneve tok seg plass i magen hans. Han forbannet seg selv. Nå- livet hans kunne ikke bli noe verre! Han fikk rydde opp galskapen som selviskheten hans så dødelig hadde spredd, og så fikk det være tid til å hate seg selv senere. Han bøyde seg ned og nølte bare såvidt før de grove fingrene hans lukket seg om den lille skapningen. Det tynne kledet som var pakket om henne virket som silket is; hun måtte ha ligget der i kulden en stund. Hun kan ikke ha vandret inn fra gatene, hvem hun nå var, tenkte Erik og merket seg rikheten i stoffet og de pene sømmene.
Han løftet henne opp, varsomt- som om en del av ham forventet at hun skulle våkne til live igjen. Tåpe, ergret han seg og skammet seg ytterligere. Øynene hans søkte automatisk til fallemmen i taket, mange meter ovenfor. Det fantes ikke store muligheter for å overleve det fallet, ikke med det harde steinberget under. Det var i all hovedsak grunnen til at han ikke ville se på henne for mye eller røre henne unødig, i tilfelle han skulle komme over blod eller knuste bein. Hva han skulle gjøre med kroppen, var han ikke helt klar på, men han begynte å bære henne den gjenstående ruten til den underjordiske sjøen. Det var da, etter bare noen titalls skritt, at det underligste skjedde.
Hun åpnet øynene.